Når fienden får ansikt

Av prosjektleder Karin Riska

Vi har bygget fellesskap og sterke bånd har blitt knyttet. Vi har lært om tverrkulturell kommunikasjon, og hvor viktig det er å lytte til den som prøver å formidle noe, ikke bare høre. Vi har lært om frykt, og hva den gjør med oss, og hvordan vi kan overvinne den. Vi har lært om hva makt er, og at vi alle har makt og kan bruke det positivt. Og vi har lært om tilgivelse, forsoning, og ikke minst har vi hatt fokus på den felles kristne plattformen vi har, og Fredsfyrsten som vi er etterfølgere av. Vi er enige om at det er en solid plattform å skape fred og bygge broer på.

Jeg og vi har vært vitne til hva som skjer når vi blir kjent, og bygger vennskap, ber og lovsynger sammen. Skepsisen som var tydelig hos flere deltakere, ble etter hvert byttet ut med entusiasme og glede, og sorg over å måtte ta farvel med nye venner når avskjeden kom.

En palestiner fortalte mot slutten av oppholdet at han før konferansen hadde tenkt at han bare skulle forholde seg til nordmennene, og ignorere israelerne, men at det ikke ble mulig da han ble kjent med israelerne, og de ba til samme Gud sammen. Vedkommende dro hjem med nye solide vennskap med israelere og nordmenn, og mange tårer ble felt ved avskjeden.

Jeg sitter igjen sterkt berørt. Jeg har vært med på liknende konferanser før, men aldri har jeg sett en slik effekt. Det er nok mange årsaker til det, ikke minst at mange ba for oss, Guds nærvær var tydelig. En annen svært viktig årsak er at deltakerne våget å sette ord på sin smerte og frykt, og enda viktigere; de som lyttet, gjorde nettopp det, lyttet, uten å prøve å forsvare seg, men heller prøve å forstå smerten som vedkommende prøvde å formidle, og ta innover seg den. Det er sterkt når en ung palestiner beskriver smertefulle opplevelser i møte med soldatene på sjekkpostene på Vestbredden, og en israeler responderer at kanskje nettopp jeg er en av dem som har sjekket deg. Men ikke noe forsøk på å forsvare seg selv av den grunn. I stedet fikk palestinerne og vi andre høre om hvor tøft det kan være å være soldat, og jeg tror vi alle har en større forståelse for soldatenes hverdag og deres frykt, etter dette.

Jeg er spent på fortsettelsen av denne prosessen, ikke minst når vi alle møtes igjen i Midtøsten neste år. Jeg kan ikke annet enn å undre meg over hvorfor ikke dette gjøres oftere, når effekten er så stor. Når fienden får et menneskelig ansikt, er veien til fred et langt skritt nærmere er min overbevisning.